Fridykking er mestring, ro og matauk for den som jakter, men det kan også være svært viktig når livet blir krevende. Vi har hatt en samtale med Joachim, en ung og reflektert fridykker som bruker friheten i vannet for å få en pause fra vonde tanker.
Det første Joachim forteller - når jeg spør om hva han har lyst til å dele med oss og dere som leser denne artikkelen - er at han er opptatt av psykisk helse, og hva fridykking kan gjøre når man har det vanskelig. Joachim er 13 år gammel og har en fantastisk familie. Både mor, far og storebror deler hans engasjement for friluftsliv i havet. Joachims storebror ble i sommer syk med en diagnose som har veltet om familiens hverdag, med store utfordringer og tunge stunder.
Les hva Joachim forteller om fridykking, jakt og livet.
– Hva har du Joachim lyst til å dele med oss?
– Først om fremst: Fridykking er jo kjempegøy! Spesielt fridykking, for snorkling og fridykking er jo to forskjellige ting. Fridykking da dykker man ned, og har gjerne med med harpun og, og da skaffer man selv mat, både til familien og til meg selv! Det er ikke så vanskelig heller.
– Fridykking er et fristed. Jeg har en psykisk syk bror, og jeg har ganske mange vonde tanker om det, så når jeg fridykker får jeg på en måte vekk de tankene da, og så er det på en måte et fristed, FRIdykking.
– Og så, man får jo på en måte utforsket det som er under vann. Når man står over vann kan man lure, hva er egentlig under vann? Jeg hadde ingen anelse før jeg tok på masken og prøvde. Det er ikke så kaldt heller. Hvis man holder seg aktiv i vannet så blir man varm og. Og med utstyr som er bra.
På vei opp fra dypet
– Noen vil kanskje tenke; Å bade i iskaldt vann? Er du gal?? Det er på høyde med isbading, hoppe ut i vannet og bli der noen timer, hva i alle dager. Hvem gjør det liksom? Bare for litt fisk? Man får det gratis. Ikke det at det leveres på et sølvfat. Men man kan bestemme selv hvilken fisk man vil ta. Med fiske tar man det man får på kroken. Her kan jeg tenke "neei, jeg har ikke så lyst på lyr, men torsk". Man tar sitt eget valg.
– Men hvorfor fridykker vi i stedet for å slenge på en tank? Grunnen til at vi fridykker og bruker harpun er at vi ikke slipper ut bobler. For fisken har en sånn lang strek (sidelinjeorganet), og de er sensitive på bevegelse. Så for eksempel, hver gang vi svømmer litt med svømmeføttene så "drrr"-er det, og det reagerer fisken på. Det samme med bobler. Det er jo ellers lite lyd under vann. Derfor må man være veldig forsiktig og snike seg innpå, selv på natten når de sover.
– Hvilket utstyr bruker du?
– Jeg startet fridykkerkarrieren med en billig 3mm-drakt. Det var kjempekaldt. Og det var ikke drømmestarten på fridykkersesongen. Første gangen jeg prøvde var det så gøy, men det var så voldsomt kaldt. Jeg trengte ikke bly heller for å dykke, jeg gikk rett ned. Og andre gang så var jeg lengre uti, da hadde jeg litt mer bevegelse, og tredje gang så prøvde jeg en gang til. Så fikk jeg en sånn BARE-drakt som var 7mm, og det var veldig bra. Men jeg fikk litt gnagsår, for den var litt for stor. Nå bruker jeg en EVO Junior 7mm drakt, den kan virkelig anbefales.
– Og så kjøpte jeg harpun, syvende gang jeg dykket, og andre gang jeg noensinne skjøt med harpun så fikk jeg fisk. OG tredje gang. Da fikk jeg det på film også. Og det er helt magisk hvor masse det har endret seg på den korte tiden. Med fotball så tar det år og dag å øve seg, mens med fridykking så er det bare sånn at det sitter.
Første jakt-tur med egen harpun var veldig gøy! Og det ble fangst også.
– Når jeg skulle kjøpe harpun gikk vi inn her på Frivannsliv og så oss om. Vi kikket på Wild Pro 60-harpunen fra Salvimar, og pappa sa at hvis den koster under tusen så slår vi til. Da kom jeg hjem med harpun. Når jeg begynte med harpunen så var det pilhakk, men så fikk jeg en pil med haifinner, og det er så mye bedre. Jeg klarte ikke å lade den andre, men nå er det helt legendarisk å lade.
– Om vinteren er det veldig god sikt i vannet. Om sommeren så er det masse alger, man aner ikke hva som er nede i vannet. Om vinteren er det sikkert 15 meter sikt over alt, det er kjempegøy. Det er jo kjempemørkt om vinteren, men man har lykt, så det rett og slett blir lyst, og så sover torsken. Man kan faktisk gå helt inntil og bare trekke av. Man kan rett og slett klappe den på ryggen. Det er derfor vi dykker om vinteren. Torsken liker seg ofte i tang. Du ser som oftest at hodet er inne i tangen. Og for å finne den torsken så kan man dykke under taren. Det har jeg lært av Raymon.
– Nå som det er så bra sikt så ser vi flatfisk, flyndre, men ikke piggvar da, de ser man ikke. Hvor mange ganger jeg har svømt forbi de, vet jeg ikke, de er gode til å kamuflere seg. Kveite vet jeg ikke plasseringen på, det er vel i Lofoten "de like sæ bæst" :-) Men flatfisk er det masse av her, strandflyndre har jeg merket. Jeg har skutt noen og sett mange av de.
Noen ganger liker jeg å bare legge meg på bunn og kjenne på hvordan flyndrene har det.
– Jakter pappa også?
– Ja. Han har større harpun enn meg og kan skyte større fisk. Han liker å få de største fiskene.
– Pappa hadde trykkluftharpun og det er ikke det samme. Trykkluftharpun har ikke jeg lov til så skyte med (trykkluftharpun er definert som våpen). Det er litt vanskeligere å lade strikkharpun, men alt i alt så er strikkharpun bedre. Jeg har trent litt med en NERF-gun hjemme. Så har jeg litt våpen-disiplin, og jeg vet hva våpenføring er. Jeg sikter aldri på mennesker. Når man sikter ser man langs harpunpilen. Sikkerhet med harpun er viktig, og pappa var litt streng med hvordan jeg svømte med harpunen i starten.
– Og vi skyter ikke for å drepe for moro skyld. Vi gjør det for mat, til oss, eller fiskeglade venner. De blir så glad, vi gir det helt gratis også. "Skal vi ikke betale?" spør de. De vil jo betale. Fisk er kjempesunt og.
– Fisken smaker annerledes enn den man får i butikken. Jeg husker første gang jeg spiste torsk fra butikken. Det ble ikke det beste førsteinntrykket. Skyt heller fisken selv. Og så lovet jeg meg selv at hvis jeg skyter en fisk så skal jeg smake på den. Punktum. Og så smakte jeg den, og den var mye bedre enn den jeg kjøpte i butikken. Det er rett fra havet, og det er noe med det når man har skutt den selv. Det blir som hjemmedyrket mat, man får mer glede av det. Og den er fersk. Så det er veldig anbefalt.
– Det er ikke vanskelig heller. Det eneste du trenger å gjøre er å være tålmodig. Det er jo kjempekaldt om vinteren, men man har jo 9mm-drakter og. Det er lettere på sommeren når det er lyst. De som som dykker med oksygentank de slipper jo ut bobler, og det skremmer vekk fisken. Hos oss fridykkere kommer fiskene helt nærme oss. Først kommer småfisken, så kommer det større og større fisker, helt til "ubåtene" kommer.
Jeg har veldig mange fine opplevelser på grunt vann, og trenger ikke alltid å dykke ned for å få opplevelser.
– Hvis en familie hadde sett på fridykkerutstyr, harpuner, og tenkt at dette så spennende ut, men kanskje litt for skummelt. Hva hadde du sagt til dem?
– Jeg ville sagt "hvordan vet du det før du har prøvd?".
– Liker du fisk?
– Ja, jeg elsker lyr! Torsk liker jeg ikke så mye, men jeg prøver å eksponere meg for det sånn at jeg skal like det. Men det er vanskeligere å treffe lyr enn torsk. Lyren er så tynn ovenfra. Man kan, men da er man god. Torsken er veldig bred ovenfra. Og så jakter man ofte på en annen måte etter lyr og sånt. Da dykker man gjerne ned og ligger i ro og venter, og da kommer fisken helt nærme. Spesielt lyr og sei er nysgjerrige og kan nesten kile oss på nesen noen ganger.
– Jeg har lært meg å sløye fisk, men ikke å filetere. Men jeg har lyst. Filetering er "stage two".
– Det er jo utrolig fint at du har en pappa som kan lære deg alt dette?
– Ja, og Frivannsliv. Pappa han er god han også :) Begge to sammen, vi er et team. Vi er ikke eksperter heller, men vi liker det godt. Og så er det mestringsfølelsen når man skyter fisk. Og som sagt så legger man fra seg de dårlige tingene på land. Og når man er i vannet, for ingen av oss snakker "snorkel", da blir det bare rare lyder. Og så når man kommer opp på land så har man opplevelser som man deler. Og resten av dagen blir glemt bort av opplevelsene med fridykkingen.
– Det som er veldig bra; Alle på Frivannsliv er så snille. De er så hjelpsomme og. Og de er så overbevisende, man tror på dem. Pappa, når han begynte med fridykking så hadde han vanlige plastfinner, han visste ikke at det fantes bedre. Og så etter det så kjøpte han fridykkerfinner i plast. Det var kjempebra. Så gikk han fra de til DiveR, og da var det bare sånn..... wow. Når jeg blir 18 år, da bare slenger jeg opp døren og roper "mamma... vi skal til Frivannsliv!"
– Det fine med Frivannsliv er at man får prøve det ut. Man kan låne utstyret. Pappa fikk prøve de finnene, de var brukt ganske godt, men de var kjempebra. Så kjøpte han dem.
– Vet du om noen andre på din alder som har begynt med undervannsjakt?
– Nei. Når jeg sier dette til noen på skolen, så tror de ikke helt på meg. Så parkerer vi utenfor butikken og skal kjøpe litt poteter og sånn, og så spør de bare sånn "Har du fridykket nå og?". Og så sier jeg "ja". "Har du fått noen fangst? Kan du vise meg fisken?". Og så kan jeg vise frem en fire kilos torsk, og de blir helt sjokkert.
– Jeg har veldig lyst til å motivere andre barn til å gjøre dette, kanskje det er andre også som sliter med psykisk helse. Vi visste ikke at dette var så bra for psykisk helse. Det er litt som sykling, det koster litt penger for å gjøre det, men det er verdt det. Det er ikke fart og spenning akkurat, men det er veldig spennende. Jeg ønsker også at flere barn, unge, og voksne skal bli trygge i vann slik at det ikke skjer så mange ulykker. Norge har mye vann, og jo tryggere man er, jo mindre sannsynlig er det at folk drukner. Og så kan de kanskje redde noen i nød dersom de er trygge i vann selv.
– Blir dette en familie-livsstil?
– Det endrer jo livet ditt på en positiv måte. Det blir jo dyrt selvfølgelig. Men man opplever mestringsfølelse. Og hvis man har en dårlig dag, kan man gå ned i vannet, så kan man tenke "fy flate Joachim, du er god i dag!". Det er ikke alltid man treffer fisken, men man får både fysisk og psykisk trening.
– Og så møter man alle de fine folkene. Jeg var på en samling på Tysnes for litt siden. Da lærte jeg tips og triks, og jeg fikk høre litt av livshistoriene deres, og det forbereder meg. Da lærer man, så blir man bedre neste gang. Så lærer man mer og mer, og begynner å gjøre ting på egenhånd. Og man kan lære dem. "It's going on and on".
| Helgesamling med andre fridykkere på vei til dagens første dykk. | Lek og moro liker jeg, og med våtdrakt tør jeg gi på litt ekstra fra bryggekanten. | Jeg har møtt veldig mange fine folk i fridykkermiljøet, og det sosiale er bare utrolig bra. |
– Bøye er kjempeviktig, det redder liv. Det kan være farlig (å dykke uten bøye). Man kan også hekte seg fast i ting, og derfor må man ha kniv sånn at man kan skjære seg løs, og bøye sånn at båter ser deg og vet at du er i området. Hvis man setter seg fast i bunnen så kan partneren din dra deg opp etter linen. Og man kan henge fisken på linen etter bøyen. Og blybeltet kan man løsne raskt ut, og da kommer man unna de verste situasjonene. Jeg har prøvd å løsne blybeltet på fem meter, jeg var oppe på et blunk.
– Er det noen fiskesorter pappa har sagt at du ikke får skyte?
– Laks og sjøørett er forbudt å skyte. Og så er det forbudt å plukke hummer. I tillegg er det minstemål på kveite, men om jeg ser en kveite så skal pappa få bestemme om jeg kan skyte den.
– Jeg ser også selv hva jeg ikke skal skyte. Hvis jeg ser en fisk jeg aldri har sett før så skyter jeg ikke den. Jeg har sett rognkjeks, men jeg har ikke hjerte til å skyte dem. Jeg var på Rongevær, og så kom det to marinbiologer som skulle forske, og akkurat da de kom så jeg en rognkjeks. Da svømte jeg bort, dykket ned og bare tok den opp. Den er knallhard, som en ball. Jeg tok den opp og viste den til marinbiologene. De er så kule, de kan ikke svømme i det hele tatt!
– Med fridykking så utforsker man masse av havet, jeg visste ikke at det var noe som het rognkjeks. Mamma, hun var kjemperedd for vann. Hun var redd for vann, mørke, tang, alt med vann. Så snorklet hun, og begynte å eksponere seg for det. Nå kan hun snart dykke ned. Hun er verdensmester i eksponering, spør du meg. Siden broren min er på sykehuset så har mamma og pappa det kjempevanskelig. Men med fridykking så får de et fristed. Og neste dag så tenker jeg kanskje "jeg kunne sikkert svømt litt raskere i den strømmen der", og neste gang jeg kommer hit skal jeg utforske det området, og det området. Man tenker på det og kan få tankene overpå noe som er gøy heller enn det som er vanskelig.
– Og når man kommer til den samme plassen, første gangen er det en torsk der, den andre gangen kan det være ti torsker, tredje gang er det også en torsk der. Men man vet aldri.
Rongeværet viser seg fra sin beste side, da kan man ikke gjøre annet enn å smile litt ekstra. Snakker vi verdens kuleste mamma og pappa?
– Hvor er det første stedet du prøvde undervannsjakt?
– Det var på Karmøy jeg dykket for første gang. Første gang og tredje. Første gang gikk vi ut i et stort siv, og mamma hater jo siv. Og utenfor sivet var det kjempemange brennmaneter. Etter vi hadde dykket tok vi en rask padletur, og jeg telte åtte hundre brennmaneter. Men det som er så bra er at vi bare kan bade i det. Noen ganger kommer jeg på land, så kjenner jeg at jeg er litt hoven rundt munnen, at det stikker litt. Drakten beskytter oss under vann. Og så får man fiskeleppe.
– Har du et favorittsted?
– Hmmm... jeg har jo et hemmelig sted, men det kan jeg ikke si. Jeg har jo Rongevær, og fy flate, der er det kamskjell. På tre dager så fikk vi førti kamskjell, selv om vi lot mange ligge igjen. Nå har vi kjempemasse kamskjell i frysen. Det er ikke "my cup of tea", men jeg prøvde det. Det kan være både forrett og dessert. Det er en ganske spesiell smak, og så er det en litt gummiaktig konsistens. Men man må prøve. Vi tar ikke noe fra havet bare for å ta det. Hvorfor ta kamskjell når jeg ikke liker det? Når venner kommer på besøk og får det som forrett da blir det bare sånn "åh, tusen takk".
Jeg tar gjerne med meg venner på tur, og her har Peter vært med meg på sanking. Det er veldig godt med selvfanget mat.
– Jeg tåler ikke krabbe, men mamma og pappa fant det på Rongevær. Men de likte jo bare klørene, så etter det så tok vi nesten ingen krabber på grunn av det. Siden vi bare spiser klørne så lar vi krabbene leve. Det er litt voldsomt å drepe de kun for å ta klørne.
– På Tysnes så var det skate, masse, masse skate. Så tok jeg en for å smake. Men jeg oppdaget at det bare var vingene det var kjøtt på, og det var så trist, så etter det tok vi ikke flere skater. Og når vi snudde dem så vi det triste ansiktet. Jeg tar ikke det igjen, da svømmer jeg heller sammen med dem og nyter opplevelsen.
– Det er ikke alle som kommer til å mestre undervannsjakt, men man må ikke begynne å skyte med en gang, det var bare jeg som prøvde. Jeg var klar for det. Så må man vite hvordan man behandler en harpun og hvordan man oppfører seg. Det er ikke harpunen som er farlig, det er du som bruker den.
Jeg ønsker veldig gjerne at flere juniorer skal begynne med fridykking. Det er så mye fint å se under vann, og det gir så mange opplevelser. Så om noen lurer på hvordan vi gjør det, eller er usikre på om de tørr så må de kontakte Frivannsliv og spørre. Eller så kan de kontakte meg og pappa, så kan vi svare på det de lurer på.
Fisk på pilen! En deilig følelse som jeg håper andre juniorer også kan få oppleve.