Tidlig sommer i nord bød på sånn passe sikt, sterk strøm og en fin porsjon steinbit i matkassa. Den lille grå “dinosauren" er sjelden vare for oss rogalendinger, og få av oss hadde erfaring med oppførselen til denne fisken. Vi dro på jakt etter delikatessen med skrekkblandet fryd.
Juni 2019
Tykt skinn og mye bein gjorde det ekstra viktig å harpunere med tilstrekkelig kraft i pilen for å få mothaken helt gjennom. En utfordringnår fisken som regel ligger i ro på steingrunn. Vi oppdaget fort at steinbiten blir utrolig sint og sterk når den forsvarer seg. Den er seigliva og biter! Noen ganger virket den nesten udødelig.. Det var tryggest å ta fisken i land for å avlive den.
«Ufisken» som folk ikke ville ha, er i dag en ettertraktet kulinarisk godbit. Den er fast i fisken, og den gir oss derfor mange muligheter på kjøkkenet. Den tåler å bli kuttet i strimler og biter, og kan stekes i wok sammen med grønnsaker, krydder og kryddersauser. Steinbit kan stekes, og på grillen er den enkel å håndtere. (NDLA )
Ifølge havforskningsinstituttet er bestanden av gråsteinbit smått synkende, så ordlyden i råd til fridykkere og andre fiskere er hovedsakelig; ikke ta mer enn du trenger til egen gryte, og om du fanger et lite eksemplar, er det en fordel om du lar den leve litt lengre :-)
“Styggfin” er et kanskje et uttrykk som passer denne fisken? Svær kjeft og avskrekkende tanngard, men samtidig evulosjonsmessig helt perfekt. Tilpasset sine røffe omgivelser er steinbiten er en overlever. Respekt for en fisk som knasker krabber, kråkeboller og skiter pigger, og samtidig smaker så godt! Takk for de gode måltidene, Herr Steinbit, og heldige oss som får smake Krzysztof’s tradisjonelle fiskezuppa på våre årlige dykketurer langs Norskekysten :-)
Takk for steinbra tur, Gregor, Krzysztof og Krister!
Hilsen Christine