På Frivannsliv.no sin blogg kan du lese om turer og opplevelser fra fridykking. Vi kaller det flaskepost. Vi tar gjerne imot bidrag fra leserne våre. Send din opplevelse med bilder og tekst til post@frivannsliv.no, så tar vi kontakt med deg.
Av: Øivind Johnsen & Michael Byø
Historien
I 1860 ble den første kjørbare veien mellom Vestlandet og Østlandet planlagt. Veien ble ikke ferdigstilt før 1886, den ble da regnet som et mesterverk i samtiden.
For 61 år siden under utbygging av vannkraft ble Ståvatn på Haukeli demmet opp og regulert. Vannstanden steg som følge av dette og deler av den gamle veien forsvant over natten.
Rundt 2012-2013 ble deler av veien med tilhørende broer oppdaget på nytt som et dykkemål, av ivrige dykkere som studerte nyere flyfoto.
Adkomst
Dykking på 980 moh, må anses som sommeraktivitet. På våren kan det ved lav fyllingsgrad være så lite vann i magasinet at broene er delvis synlige under snøsmeltingen.
Vi parkere langs E134 ved et beitehus. Nupselva som er vårt mål ligger 200meter unna på andre siden av vannet.
Mens bobilene «suser» forbi i 30km/t og suger til seg den majestetiske naturen på høyfjellet, tømmer vi bilen for dykkerutstyr. Det blir noen lange blikk fra de som sitter bak rattet, når vi etter hvert er klar og skal krysse veien.
Vi kommer oss mot forventning ned den bratte veikanten uten å ramle.
Synet av blikkstille vann uten saltinnhold gjør noe med oss, her er det ingen piggvar eller andre fisk å jakte på, hva er det vi holder på med??
Vi stikker hodet under, dessverre er det første vi ser restene fra en lilla GodMorgen-yoghurt, samt tusenvis små gule flak som stammer fra midtstripen på veien
Temperaturen i vannet er 7-8 grader, sikten 6-10meter. Det tar ikke lang tid før det historiske tar over første inntrykket av forsøplingen. En liten hestesko, tankene svirrer rundt i hodet, hvor gammel kan den være, og hvordan endte den opp her?
Straks etter treffer vi på gamlevegen, stenene står der fremdeles for å markere kanten på veien. Her har ingen gått eller kjørt på over 60 år, men veien hadde sikkert vært kjørbar om det ikke var for vannet.
Kort etter treffer vi den største av de 2 broene, her er det liv i overflaten da Nupselva har sitt utløp noen meter unna. Det er som å være i en annen verden og så allikevel ikke, da vi er vant til trange veier og små broer. Forskjellen her er at vi har mulighet til å svømme både over og under broen.
I området rundt elveutløpet observerer vi en del ørret og finner både spinnere og sluker på bunnen, det bevitner at dette og er en god fiskeplass. Turen går videre langs veien mot øst, her finnes et rektangulært fundament. Fylkesgrensesteinen mellom Vestland og Vestfold og Telemark stod her før, midt i grensen. Den er i dag å se ved parkeringen på Ulevå.
Vi har svømt gjennom historien, over bruer og nå inn i et annet fylke, det neste som venter er en mini-tunnel som trolig ble bygget for å ta unna vannet ved ekstreme vannmengder, da den ligger mellom broene.
Den siste broen dukker opp kort etter, det er imponerende å se hvordan stabling av stein kombinert med bittelitt betong kan se så uberørt ut etter så mange år, både over og under overflaten.
Før vi svømmer tilbake tar vi en kjapp runde i området ved fossen, her finnes det steinblokker der arbeiderne har hugget inn initialene sine og flotte motiver for fotografering.
Kom over en autentisk souvenir på veien tilbake, passer vel fint til en danske 😉
Vel tilbake i bilen sitter vi og godter oss over at vi ikke trenger å skylle utstyret så nøye denne gangen.
Nupselva på Haukeli blir fort Vestlandets svar på Lyngstøylvatnet, det er en perfekt plass å ta en pause på reise over fjellet, her kan alle være med store som små, de som ikke vil dykke kan fiske eller gå tur.
Tips: Ta av 1-2 kg bly da det er mindre oppdrift i ferskvann.