(Richard Ingebrigtsen 2010)
I tidligere tider var våre forfedre og formødre helt avhengige av naturen for å overleve og byttet våre forfedre skaffet seg var billetten til videre overlevelse. Jegeren fikk uunngåelig et veldig nært bånd til naturen og naturligvis en dyp respekt for den og de vesnene som levde der. Slike jeger og sanker kulturer finnes nesten ikke i dag, men rester av denne levemåten lever videre hos oss som rekreasjons jakt og sanking.
Etter den industrielle revolusjonen har vi blitt uavhengige av villmarken og alt som lever der, og vi hverken frykter eller er avhengig av den for å overleve. Den dype respekten for naturen og for byttet faller oss ikke nødvendigvis så naturlig som den gjorde for våre forfedre.
Fangstetikk, hva er det?
Vi har alle sammen en følelse av hva som er rett og galt og om hvordan vi
generelt bør oppføre oss. Likevel oppstår det gjerne problemer når vi føler
at en handling vi foretar oss er helt rett, mens andre ser på handlingen eller
handlignene våre som noe galt, noe som er uetisk. Hvor står egentlig vi som
undervannsjegere i dette "moralske landskapet"? Og er det ting vi bør være
klarere på for vår egen del og overfor andre som får med seg aktiviteten vår kun
gjennom oppslag i media?
Kjernen i problemet er at mange mener at fisker hverken kan kjenne smerte
eller har særlig god intelligens og dermed ikke har stor egenverdi, mens mange
andre mener det stikk motsatte. Noe fullgodt svar på dette vil vi trolig aldri
få. Trolig kjenner dyr ganske langt ned i systematikken smerte, siden det er
en evolusjonært gunstig egenskap som får dyret bort fra farligheter. Vi vet
derimot ikke hvordan denne smerten føles eller oppfattes for dyret. Det vi vet,
og som fridykkere og undervannsjegere kjenner godt til, er at mange fisk er
overraskene oppvakt og lærer raskt. Så hva skal vi tro?
En filosof, Thomas Nagel, som har jobbet med problemet om bevissthet hos dyr oppsummerte det slik:
Om vi har god forestillingsevne kan vi forestille oss hvordan det ville vært for oss å være en flaggermus, men vi kan aldri vite hvordan det er for en flaggermus å være flaggermus. Slik er det også med fisk. Vi har ingen som helst anelse om hvordan det er for fisken å være fisk, men vi må forholde oss til den likevel, for det er noe som er å være fisk. Noe som er for fisken å være fisk.
Denne erkjennelsen, om man kan kalle det det, er faktisk innbakt i mange lands dyrevernlover, blant annet i Norge.
I mine øyne har vi som undervannsjegere derfor et helt klart etisk ansvar når vi tar med oss et våpen i dypet med hensikt å drepe levende vesener for å spise dem. Et utgangspunkt for en fangstetikk bør være at dyr må behandles med respekt og ikke lide unødig. Et slikt utsagn er i tråd med ordlydene i den relativt nye "lov om dyrevelferd", som kom i 2009. Formålet med denne loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Ifølge loven har blant annet fisk, tifotkreps og blekksprut egenverdi uavhengig av nytteverdi for mennesker.
Det slås videre fast at "jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte". I praksis betyr det at vi må gjøre det vi kan for å unngå skadeskyting, samt avlive fangsten umiddelbart etter at den er fanget. I tillegg bør vi ikke fange mer enn nødvendig.
Respekt
Men hva menes med respekt for dyr som fisk, tifotkreps og blekksprut? Den
folkekjære filosofen Arne Næss, som økosof, mente at alt liv har egenverdi og
lik rett til å leve og blomstre, samtidig som han mente at vi skulle realisere vårt
potensiale så mye som mulig. Være positive, ikke for alvorlige og å gjøre ting som vi liker, gjerne i naturen og gjennom dette føle at vi er en del av en helhet, noe som er en god følelese. De fleste av oss tenker lite på dette til daglig, men føler det sikkert litt, når vi sitter på en stein med harpunen vår, skuer ut over havet og føler roen.
Så hvis vi føler oss litt i ett med naturen er det nærliggende å føle at vesener der
har en egenverdi og fortjener respekt. Selv uten å ha tenke over det, føler de
fleste det slik. Bestefaren min, som var fiskerbonde, sa alltid at man ikke skulle ta mer fisk enn man trengte og at småfisken skulle slippes forsiktig ut, gjerne mens man sa "kom tilbake når du blir stor". Selv uten å ha opplevd en slik fiskekultur føler mange at det er galt å ta småfisk, eller omtale fisken stygt. Mange reagerer f.eks. på at en fantastisk fisk som kveite, en fisk som våre forfedre så på som en hellig fisk, omtales som "monster", "beist" eller "uhyre". Slike merkelapper kan ikke akkurat kalles å respektere dyret, selv om det neppe var negativt ment fra journalistene sin side, eller lett imponerte lesere. Fisken Petter og jeg fanget ble klekket omtrent samtidig som oss og har all den tid vi har levd, svømt rundt ute i havet. For meg er det ekstra spesielt, for den har trolig vokst opp i samme område som meg! Kanskje svømte den mellom tærne mine når jeg vasset rundt i fjæra da jeg var en liten gutt? Respekt for fisk handler for meg også om å respektere den ressursen den er og behandle den pent. Vi bør bruke tid på å lære hvordan man best mulig behandler en fisk som råvare, en maltraktert fillet er f.eks. ikke god utnyttelse av en flott fisk.
Hva er så undervannsjakt-etikk? Jeg vet ikke, men så lenge vi føler vi gjør det
rette og kan stå for våre handlinger under overflaten er nok de fleste på god vei.
For min egen del vil undervannsjakt-etikk være å handle slik jeg har blitt lært
opp til: jeg må bruke den tiden det tar å behandle det jeg fanger pent, jeg må lage god mat av all fisken, omtale den med respekt og avlive den raskt under fangst, samt la småfisken bli stor. Og så lenge jeg følger de enkle reglene for meg selv, da kan jeg ikke se at noen skulle ha noen som helst fornuftig innvending mot min undervannsjakt.
Fangst og Etikk
Er det mer etisk riktig å kjøpe fisk på Rema, fremfor å høste den selv fra havet?
En fridykker som tok en stor havål med slynge ved Stavanger (2009), ble meldt til politiet av NOAH, for brudd på dyrevernloven. Avisene slo opp nyheten, og dermed var sirkuset igang.
I avisenes debattfelt hagler det inn med følelsesladede innlegg om fiskedrap.
Det er tydelig at enkelte synes det er grotesk å ta livet av en stor fisk, med klare
assosiasjoner til varmblodige dyr og jaktmotstand. En lyr på 1 kilo ville neppe vekket særlig oppmerksomhet, men hva er forskjellen mellom denne og en havål på 25 kg, eller en kveite på 300 kg? Går det en grense et sted, hvor fisken blir forvekslet med et varmblodig dyr?
Så da er det vel på sin plass å reflektere litt rundt menneskets plass i naturen, og hvordan vi behandler våre medskapninger?
Fiskespisende motstandere av undervannsjakt kan foreksempel stille seg følgende spørsmål:
1. Er det bedre å få en tilfeldig fisk på kroken, trette den ut og dra den på land?
2. Er det bedre å legge ut garn, der fisken vikler seg inn og langsomt dør av
oksygenmangel eller blir spist på av bunndyr mens den lever?
3. Er det bedre å slepe en trål over havbunn der bunnfauna blir rasert, og fisken klemmes til døde?
4. Er det bedre å stenge inn flere hundre tonn laks i merder, som svømmer som sild i tønne fra de er smolt til slaktemodne indivder, fisk som er skapt for å svømme over store havstrekninger for så å returnere til sin barndomselv for å gyte? Fisk som i fangenskap pådrar seg all verdens sykdommer siden naturen vil tynne ut en unaturlig høy tetthet?
Som undervannsjeger har man mulighet for å selektivt plukke ut den fisken man ønsker å ta med hjem for å spise, eller gi til venner.
Vanligvis blir fisken raskt avlivet, bløgget og sløyd. Til sammenligning foregår avlivingen på oppdrettsfisk slik: Gjellebuene blir kuttet, og fisken svømmer i et utblødningskar til den er tom for blod.
Folk flest spiser fisk og kjøtt, og vår fangstkultur er like gammel som menneskeheten. Debatt rundt fangstetikk henger selvsagt sammen med jakt på land. Jeg pleier å si at dersom du er jaktmotstander men ikke vegetarianer, er du i et moralsk dilemma.
Som kjøttspiser kan man stille seg følgende spørsmål:
1. Er du med å ta livet av en sau dersom du spiser fårepølse?
2. Er det greit å avle frem gris og kylling som aldri ser blå himmel?
3. Er det bedre å forandre genmaterialet til dyr, slik at de påføres lidelser/smerte for å oppnå større melkeproduksjon, store egg, kjøttkvalitet som passer oss best osv.?